Månedens rose

Moderne rose Floribunda,Grandiflora
Dr. Walter E Lammerts USA 1954
Introdusert i USA av Germain Seed and Plant Co. i 1954 som "Queen Elizabeth"
Synonymer "Queen of England", "The queen Elizabeth Rose"
Gjenblomstrende
Store fylte rosa blomster med svak til middels,litt søtlig duft.
Sone H4- H5
Høyde ca 2,5m, Bredde ca 1m
Opphav : "Chalotte Armstrong" x "Floradora"

Dette er nok ei av de mest populære rosene i Norge gjennom tidene, og den holder fortsatt stand. En av grunnene til at jeg har valgt den som desemberrose er at den fremdeles idag, 2/12, har blomster i hagen min. Hovedårsaken til dens popularitet her hos oss er nok en kombinasjon av herdighet og at den framstår som ei stilkrose. Selv om dette faktisk er ei klaserose av typen floribunda ,kommer blomstene ofte en og en, noe som gjør den velegna til snitt. Den har også god gjenblomstring. Blomstene er fylte uten altfor mange kronblader. Som antyda kan den bli ganske høy.Med pyntelig beskjæring kan den nå en høyde på over to meter. Jeg har sett et eksemplar i Korshavn som vokste helt opp mot gavlen på et hus.  Det fins forøvrig også en klatrende utgave av denne rosa.  Den er relativt sterk mot sykdom, og blomstene tåler meget godt regn.

Mitt eksemplar som jeg har hatt i mange år, har derimot ikke helt svart til forventningene. Blomstringa har vært jevnt over dårlig av en eller annen grunn - inntil den fikk kniven på strupen og jeg gav den klar beskjed om at den skulle få lov å være i hagen om den kunne være klatrestativ for klematisen "The Vagabond". Ellers var det ut. Så ble det jo endelig fart i sakene da. Er det ikke merkelig? Jeg kjenner mange som har opplevd det samme. Når man truer plantene med å fjerne dem, skjer det ofte at de skikker seg. Av og til har jeg lurt på om det er noe de fornemmer på en eller annen måte.

Vel, vel, fortsett bare å plante denne rosa. Den er en trøst for dem som vil dyrke stilkroser i vårt kalde land.

Den andre rosa i bildet er moskatahybriden "Cornelia".

Tekst of foto: Arvid Jørgensen  

Moderne buskrose
Harkness & Co. Ltd, Storbritannia 1988
Mellomstore til store enkle til doble hvite blomster med lys rosa til kremgule sjatteringer.
Sterk moskusaktig,lett sitrusprega duft
Gjenblomstrende
Høyde 130cm-180cm, bredde 75cm-100cm
Herdighetssone H4
God sjukdomsresistens
Radox Bouquet x Maigold

Denne rosa fra England har vist seg som ei god vokse- og blomstervillig rose hos meg. Den ser ut til å tåle regn godt, og har ellers ikke hatt nevneverdige angrep av sjukdom. Under gode forhold kan den utmerket godt bli ei lav klatrerose. De to siste vintrene som begge var tøffe ,også her på Lista, har den klart svært bra ,uten nevneverdig nedfrysing. Den står noe inneklemt plassert og får også endel skygge på seg store deler av dagen. Dette ser imidlertid ut til å gå greit. Den har selskap med en av sine foreldre - Maigold.

Det er mulig jeg hittil har gjort engelske roser urett idet jeg har innbilt meg at de kanskje ikke er så herdige og nøysomme som jeg forventer, og erfaringa med Austinrosene har vært både og. Jeg har hatt en tendens til å foretrekke tyske og mellomeuropeiske roser som er avhengige av å tåle tøffere vintre på "hjemmebane". Her er et utmerket eksempel på at engelskproduserte roser godt kan klare seg i denne konkurransen. Og det fins nok mange flere av dem. 

Mange syns ikke så mye om den spesielle moskusaktige duften som også mange Austinroser har. Personlig liker jeg den svært godt. Denne kommer nok snart til å være blant favorittene.

Tekst of foto: Arvid Jørgensen

 Kraftigvoksende slyngrose
 Tiltrukket av Dr. Walter van Fleet USA 1902
 Introdusert i USA av Conard & Jones i 1908 som American Pillar
 Små til mellomstore, enkle ,dyp rosa blomster med et karakteristisk hvitt øye
 Ingen duft
 Høyde 500cm, bredde 300cm
 Herdighetssone H3-H4
 Engangsblomstrende relativt seint i sesongen
 Rosa Wichuraiana Crep.synonym x Rosa Setigera Michaux

 Denne  svært kraftigvoksende slyngrosa oppnådde en enorm popularitet da den kom på markedet i begynnelsen av forrige århundre, en popularitet som den beholdt langt utover i århundret. Man kan ennå slumpe å treffe på den i velsassorterte plantesentre. Her på Lista fins fremdeles gamle eksemplarer av den i Loshavn.

Den har en ubendig voksekraft, og kan sette årsskudd på bortimot 5m i løpet av en sesong. Den har kraftigere greiner enn mange andre slyngroser av denne typen, men på grunn av sin lengde kan de relativt enkelt ledes i ønska retninger.
Min American Pillar har sammen med slyngrosa Sander`s White Rambler inntatt lysthuset mitt fullstendig. Men det får de lov til. Etter mye regn i sommer måtte jeg mobilisere alle mine krefter for å løfte store deler av rosene opp på taket så jeg kunne komme inn i lysthuset.

Blomstene kommer i store klaser med hovedblomstring i annen halvdel av juli. Som nevnt har de ingen duft, men det er selvfølelig tilgitt. 

I likhet med de fleste roser av denne typen er den utsatt for meldugg, og anbefales derfor ikke planta inntil en vegg. Mitt eksemplar har hatt meldugg flere ganger, men det er så stort og kraftig at melduggen ser ut til å gi opp kampen. Når det gjelder annen form for sjukdom ser den ut til å skjære klar.
Blomstene har heller ikke noe problem med regn ser det ut til.
Det sies også at denne rosa vokser og blomstrer like godt både i kjølig og varmt klima. Den har også klart to tøffe vintre uten nevneverdig nedfrysing.

Så har du et tre du vil kle, eller et lysthus eller liknende; samt en porsjon mot, så er det fritt fram. 

Tekst of foto: Arvid Jørgensen

Botanisk art
Stammer fra Østasia - Korea,Japan,Kina og det nordøstlige Russland.
Ført beskrevet av Thunberg i 1784 som også brakte den til Europa 50 år seinere.
Høyde 1-2meter
Sone H6
Enkle, røde (eller hvite) blomster med sterk, karakteristisk duft
Gjenblomstrende.

Mange rister kanskje på hodet når jeg kommer trekkende med denne, dessverre av mange, forhatte rosa som månedens rose for mai. Ja hvorfor gjør jeg nå det? For det første er dette ei av de få rosene i hagen min som pleier å komme med blomster allerede i mai. For det andre er jeg faktisk veldig glad i denne rosa, så merkelig det enn kan høres ut. Jeg blåser i om denne står på lista over "invaderende" arter i vår flora. Dette var den eneste rosa som stod i hagen her da jeg overtok huset i 1983. Og jeg er minst like glad for å ha den nå som jeg var den gang.

Hvis man så bort ifra den noe "overivrige" voksemåten, så har denne rosa alle de gode egenskapene jeg setter pris på hos ei rose. Den vokser bra og busker seg. Den er frodig og strutter av sunnhet. Blomstene er sterkt duftende og kommer hele sesongen igjennom. Dette er ei av de ytterst få viltvoksende rosene som har den gjenblomstrende egenskapen vi setter pris på hos roser. De store røde nypene er dekorative og nyttige, og så ,når året er på hell, får den fine gule høstfarger. Dessuten trives den også i skygge, og den er heller ikke kresen på jordsmonnet. Den tåler i tillegg saltråk. Der den hører naturlig hjemme, vokser den helst på strender med sandholdig jord.    

Hva gjør man så med alle rotskudda? Tja, man kan jo plante den i en plen som man går og klipper på f.eks. Og for dere som fortviler over alle de fine rosene som dere aldri helt synes å få til, så er jo denne til stor trøst da. Og husk ,det er jo langt verre med det som ikke vil gro. 

Blomsten på bildet har en mye lysere farge enn vanlig, noe som skyldes sollyset.

Tekst og foto: Arvid Jørgensen 

Buskrose av typen remontantrose
Mathias Tantau, Tyskland, 1933. Etter sigende introdusert i USA av Conrad-Pyle(Star Roses) i 1930.
Krysning mellom remontantrosa Victor Verdier og Papa Lambert
Sparsomt gjenblomstrende.
Høyde ca 1,5m
Herdighetssone H4 (muligens høyere)

Denne remontantrosa av nyere dato kom til meg for noen år siden fra Gerd Anvik. Jeg syntes da at den til forveksling likna på Bourbonrosa Mme Isaac Pereire. Jeg har etterhvert oppdaga visse ulikheter. Den synes bl. annet å være langt herdigere og lettere å dyrke. Dette er litt uvanlig for remontantroser som av mange har ord på seg for å være litt kravstore og til dels vanskelige å dyrke. Jeg har anslått herdighetssone H4 kanskje en høyere. Den klarte forrige vinter uten nevneverdig tilbakefrysing, og det ser ut til at den skal gjenta den bragden også iår. Det er imidlertid litt tidlig å si ennå.

Blomstene er store til svært store, tettfylte, rosa til mørk rosa, med sterk duft. De kommer som oftest enkeltvis , av og til med noen få i en klase. Gjenblomstringa er dessverre noe sparsom, men blomstene er fantastisk flotte, nesten eventyraktig vakre, så det er tilgitt.  På bildet ses den i selskap med slyngrosa "Alberic Barbier" som den nesten drukna i.  Sistnevnte frøs dessverre nesten helt ned etter forrige vinter, så nå har den fått litt mer pusterom. Det lysegrønne bladverket kan av og til angripes av stråleflekk, men dette har ikke tatt overhånd hos meg.

Mange vil vel kanskje irritere seg over at jeg trekker fram ei såvidt lite kjent rose som kan være litt vanskelig å få fatt i. Det er verdt et forsøk. Denne har potensiale til å komme med blant favorittene mine.

Tekst og foto: Arvid Jørgensen 

Varigblomstrende klatrerose/slyngrose
Wichuranahybrid.
Laurent Fauque & Fils, Frankrike 1904
Krysning mellom Rosa Wichurana crep. synonym og remontantrosa "Baronne Adolphe de Rothschild"
Herdighetssone H4

Denne rosa som så dagens lys i Frankrike i 1904 vil jeg ikke bare kalle gjenblomstrende, men virkelig varigblomstrende. I min hage er den aldri uten blomster og/eller knopper gjennom hele sesongen, til langt utpå høsten. Selv om den er et barn av den viltvoksende Wichurana som er en rambler(slyngrose), ter den seg mer som ei klatrerose med litt stiv, opprett vekst. Blir greinene lange vil de få en overhengende form hvis den er planta oppetter en søyle slik som hos meg, eller ved en bue/pergola.  Den blir vanligvis heller ikke så høy og stor som opphavet.

De mellomstore til store, fylte, rosa blomstene som av og til viser det gule øyet, har en fin, karakteristisk duft som av mange er sammenlikna med silkepeoner. De tåler også regn godt.

Et aber er dens mottakelighet for stråleflekk, som undertiden kan gripe litt om seg, noe som gjør at jeg nok vil anbefale sprøyting tidlig i sesongen. Den lar seg imidlertid ikke affisere nevneverdig av dette, men fortsetter ufortrødent å vokse og blomstre som om ingenting er skjedd. Det torde også være av interesse å vite at den ikke hadde noen synlig nedfrysing sist vinter,som jo var svært og vedvarende kald også her på Lista. Meldugg har den heller aldri hatt hos meg.

Dette er en av mine toppfavoritter, og jeg nøler ikke med å anbefale den, ikke minst på grunn av dens blomstervillighet.

Tekst og fotos: Arvid Jørgensen. 

Gjenblomstrende slyngrose
Wichuranahybrid
Sport/spontanhybrid av den engangsblomstrende "Dr. W. van Fleet" som den likner i alle deler bortsett fra gjenblomstringsevnen.
Oppdaga i USA av Somerset Rose Nursery i 1930
Introdusert i USA av Henry A. Dreer i 1930 som "New Dawn"
Herdighetssone H5
USA patent nr. PP1  18. august 1931.

Hvis jeg skulle få lov til å plante kun ei eneste rose i hagen min ville valget falt på denne. Dette var innledningen til de moderne klatrerosene slik vi kjenner dem idag, og etter åtti år på markedet er den fremdeles ei av de mest populære klatre/slyngrosene. Etter sigende skal det være planta over 25 millioner eksemplarer av denne rundt om i verden, og det er ikke det minste rart syns jeg. Denne amerikaneren har virkelig erobra verden, og kan med rette smykke seg med tittelen verdensrose som den er blitt kåra til. Mange er det kanskje rundt om i det ganske land som bærer minner om denne med seg fra sine foreldres og besteforeldres hager. Gode minner.

Nå er det nok noen også som uærbødig kaller den for søplerose fordi den slipper kronbladene før de er helt visne, og strør om seg med dem. En av mine kjære sommerbeskjeftigelser er å trå på de utallige kronbladene som faller ned, og skuffe kronblader av terrassebordet mitt, og sitte og se dem falle ned på bordet og rundt omkring meg. Noen legger seg også pent oppi tekoppen  og på brødskiva. Kan man tenke seg noe koseligere?

Den er vanligvis sterk mot sjukdommer, men kan undertiden angripes av en spesiell slags stråleflekk på ettersommeren og høsten. Bladene får svartbrune flekker,men de gulner ikke og faller av slik som er vanlig ved stråleflekkangrep. Meldugg kan forekomme, men ikke hos meg hittil. Den ser ikke ut til å la seg affisere nevneverdig av sjukdom.
 
Blomstene som er mellomstore til store,sart rosa og løsfylte med et "porselensaktig" utseende, har en karakteristisk, lett og fin duft.  Dette er en rambler (slyngrose) som kan ledes i alle retninger, og den egner seg derfor særs godt til å velte seg over pergolaer, bueganger og gjerder/hekker. I de mildere strøka av landet kan den endog sendes opp i trær.

Den frøs ned endel i vinter her på Lista, men den kommer bra igjen.

Bildet som er tatt i 2009, viser store deler av planta. Noen nakne, litt skjemmende kvister av et plommetre kan ses i bildet. Jeg innbiller meg at de skjermer litt for nordvesten som blåser inn her, derfor er de ikke fjerna. I bildet kan også ses noen blomster av "Westerland", og av klematisen "Venosa Violacea", samt etpar blomster av "Rose de Rescht" i forgrunnen.

Tekst og fotos: Arvid Jørgensen 

Kraftigvoksende slyngrose
Wichuranahybrid
Broder Alfons 1925
Introdusert på markedet i Tyskland av Liebau i 1936
Engangsblomstrende Juli
Herdighetssone H3

Denne kraftigvoksende slyngrosa er etterhvert blitt en av mine toppfavoritter.
Det var munken Broder Alfons som også sysla med å lager roser, som var mester for denne. Hans andre roser synes mer eller mindre å ha gått i glemmeboka, men denne er velfortjent blitt stående. Den fins fremdeles i mange gamle hager i Tyskland, og synes å ha fått et oppsving i popularitet i vår tid. Den er dessverre som de aller fleste slike slyngroser engangsblomstrende, litt tidligere enn de seintblomstrende av denne typen. Blomstene som er små og mørk rosa til kirsebærrøde er dessverre duftløse, men det har jeg tilgitt dem for lengst. De kommer i store klaser. Et aber er kanskje at de ikke renser seg. De visne kronbladene blir sittende på ei stund utover. Men i motsetning til de fleste andre rosene som har denne i utgangspunktet dårlige egenskapen, er ikke dette skjemmende.  De får en brunligrød tone  som sakte men sikkert går over til vissenbrunt og blir borte etterhvert. Så kommer det nyper som også er dekorative. Dette er ei villig og nøysom rose å dyrke. Selv her på Lista hvor vintrene vanligvis er milde, klarte den godt sist vinter som var uvanlig kald  også her, helt ned mot -14 grader over flere måneder, uten nedfrysing. Hos meg velter denne rosa seg over en buegang,(se bildet) men den kan også utmerket godt sendes opp i trær. En annen stor fordel den har framfor svært mange av denne typen roser er at blomstene har en kraftig, iøyenfallende farge. Vi er vant til at de fleste har hvite, kremgule eller rosahvite blomster. Denne er en fargeklatt. Den er dessuten praktisk talt tornefri. Foruten Maria Liesa ses på bildet den mørkerøde "Tradition" og de hvite "Polstjaernan" og "Arvensis Splendens".samt noen lilla blomster av "Veilchenblau". Lengst til venstre på buen ses to blomster av "Leander". Gjennom buen skimtes "Rosa Helena Hybrida". Maria og Liesa som denne rosa er oppkalt etter, var etter sigende to kvinner som var ansatt i Broder Alfons` kloster.

Tekst og foto: Arvid Jørgensen

Opphav: Ilsink, Holland, 1979
Duft: Svak, frisk og fruktig
Farge: Blekrosa til kremgul, lysere mot midten.
Blomstring: Fra juli til svært sent på høsten
Bladverk: Mellomgrønt,  blankt, mellomstore blader
Høyde/bredde: 70-90 cm/ 200 cm
Vekstform: Kraftig, tett og bred.
Sone: H6

I mars vil jeg slå et slag for en rosegruppe som lett blir glemt når vi skal velge oss roser, nemlig bunndekkerne. Lavtvokste, upretensiøse og med små blomster, har de lett for å bli oversett blant prangende stilkroser og busker med overdådige fylte blomster.

Men en bunndekkrose i fullt flor er et blikkfang godt som noe. De er vanligvis særdeles blomsterrike, og produserer stadig store klaser med blomster fra begynnelsen av juli til frosten sier stopp. De er verdifulle å plante foran "høybente" artsfrender, til å forme landskap, og sørge for roseblomstring i rabatten når de engangsblomstrende har blomstret ferdig!

Smarty traff jeg første gang i Lennart Mellbyes bok "Roser i Norge". Jeg falt pladask for de enkle, åpne blomstene "med villrosens sjarm". Denne måtte komme inn i hagen min, og jeg var lykkelig da jeg fikk anskaffet noen eksemplarer.

Smarty tilhører gruppen moderne buskroser, men går med sine enkle blomster og diskrete farge også meget godt sammen med historiske roser.

En egenskap som gjør denne ekstra attraktiv er at blomstene er regnsterke! At den ellers er både sunn og herdig gjør at Smarty er vel verd å dyrke i hagen. Den gjør seg svært godt plantet i grupper. I en liten hage fungerer den også som solitær.


Tekst og foto: Irene Kleppan

Amber er en av mine favorittfarger. Men det ikke bare på grunn av fargen rosen har fått et utall av medaljer og diplomer gjennom årene. Amber Queen er rosen som har alt: Nydelig blomsterform (nesten for perfekt til hagerose å være), en farge som alle beundrer, krydderaktig duft, flott mørkegrønt bladverk med røde, nye bladskudd, utrolig sykdomsresistens og god forgreining. Man bruker å si at "ingen er perfekt", men jeg hevder at Amber Queen langt på vei motbeviser det utsagnet.

Nå skal jeg innrømme at jeg ikke har mange klaseroser i Totenhagen min. Amber Queen har jeg hatt i en stor krukke i 13 år. Min mor hadde krukken på sin terasse i de siste årene av sin levetid. Der stelte hun den etter alle kunstens regler sammen med tre andre krukkeroser. For meg er det lett å knytte sammenligninger mellom Amber Queen og min mor.

Det friske bladverket med uvanlig store blader og nærmest karmosinrøde nye skudd, framhever de nesten ravgule blomstene. Amber Queen er en rose som setter nye blomster hele sommeren igjennom. Bildet av min krukkerose viser ikke Amber Queen i sin beste blomstringsperiode. Akkurat når det gjelder denne moderne rosen, synes jeg det passer med en glassert blå krukke.

Selvfølgelig kan Amber Queen dyrkes i rosebedet også, men her presenterer jeg den som en vakker krukkerose.

Ønsker du å lese mer om hvordan du dyrker roser i krukker, kan du besøke mine hjemmesider på den blå knappen "Min hage" der jeg har skrevet en artikkel om "Krukkeroser".
www.daglyngar.no

Mary Rose.

Austin 1983

Duft:  Fyldig / sterk.

Blomstring: Remonterende

Høyde:  Ca 1 – 1,5mtr.

Sone H 4.

Da jeg for noen år tilbake anla mitt rosebed, var min svigermor så vennlig og donere et par roser som hun ikke lenger hadde noe særlig sukses med.

Blant de roser jeg overtok, var en Mary Rose. Litt stusslig og pjusket å se på, men likevel  en rose. Den fikk sin plass forrest i beddet  og har derfra funnet seg til rette med masser av sol og varme. Rosen kvitterer for dette ved å sende ut skjønne dufter flere ganger i løpet sommeren til langt ut på høsten.    

Her på Hadeland er vi ikke akkurat vant med milde temperaturer vinterstid, og sone H 4 synes vel for de fleste hagefolk å være noe nær kysten av Norge. Her er vi på den øvre ende av soneskalaen, H 6-7 er sikkert mer passende i mange sammenheng. Men likevel klarer rosen å tilpasse seg den plassering som den har fått her i hagen – den ser i allefall ut som den trives og sender ut liflige dufter  sommeren igjennom, så vel i hagen som inne i en vase til alles glede.

Godt nytt år.

Peter Wienke.

Heritage, buskrose

Opphav: David Austin(1984)

Duft: Sterk, søt, fruktig, med snev av honning, nellik og myrra (deilig duft)

Blomstring: Remonterende, kommer litt sent i blomst hos meg, men blomstrer helt til frosten. Bildet er tatt etter kraftig regn i september 2009.

Høyde/bredde: 1,2 x 1 meter. Etter min mening gjør den seg best sammen med flere av samme art (3 – 5 planter).

Sone: H3 – H5 – det står forskjellig. Jeg har ca. H5 hos meg og den greier seg fint og blir finere for hvert år. Den er plantet i dyp jord og jeg hypper jord rundt før vinteren.

Mange liker Austinrosene og det er ikke uten grunn. I følge Lars-Åke Gustavsson anser David Austin selv at ”Heritage” er den vakreste av Austinrosene. De er svært vakre og dufter mye. ”Heritage” er en av mine store kjærligheter i hagen. Jeg er svak for de lyserosa. Denne er lys rosa med grå/grønne blader. Flott bladverk. Lite torner. Den er nydelig i hagen og fantastisk i vase inne. Blomstene er tette og bolleformede og helt perfekt formet.

Den kommer med kraftige grener, som bøyer seg lett på grunn av vekten fra de store klasene med roser. Den blir kraftigere etter hvert som rosen blir noe eldre. Den første tiden hadde den svake og pinglete grener. Vinteren 2009 fikk den hard medfart på grunn av snø og brakk helt ned. Jeg trodde de var tapt – men den gang ei. Den kom tilbake ennå vakrere enn i fjor. Jeg synes også den greide seg ganske godt under regnsommeren 2009.

Den liker mye gjødsel, som alle roser, men de remonterende trenger mer ettersom blomstringen er lenger. Den er nydelig sammen med mørk blå lavendel og blå/lilla klematis.

Noen hevder at den kan brukes som klatrerose, men det kan den ikke hos meg. Den blir så høy som lovet, ca. 1,2 meter.  

Tekst og foto: Hanne Dølheim

Opphav: David Austin, 2000
Duft: Deilig teroseduft
Farge: Fløtehvit til lys aprikos, med hint av rosa
Blomstring: Fra månedsskiftet juni/juli til sent på høsten
Bladverk: Mørkegrønne, blanke, ganske små blader
Nyper: Nei
Høyde/bredde: 1,2 m/1,2 m
Sone: H4-5

David Austin ga denne kraftige buskrosen navn etter "The Crocus Trust", en forening som støtter kreftpasienter.

I september kommer Crocus Rose fortsatt med rikelige klaser av tettfylte fløte-aprikos-blomster. Blomstene er først skålformede, flater seg så ut før kronbladene bøyer seg litt bakover og danner en hvelvet form. Hver blomst er 10-12 cm i diameter.

Vekstformen er opprett, med buede grener. En robust, sunn og god rosesort.

Dette er en av de vakreste Austin-rosene jeg har. Fargespillet er utrolig lekkert. En nydelig snittrose! Den passer sammen med de fleste andre farger, som solitær og kan også brukes som hekk.  Jeg har den øverst i en skråning hvor den støtter grenene i en rosehagtorn, og har selskap av den blå storkenebben "Orion" ved føttene.

Tekst og foto: Irene Kleppan

Mine favorittroser er utvilsomt Austinrosene. Den engelske rosegartneren David Austin har krysset gamle, historiske rose med moderne sorter og fram til roser som har med seg det beste fra begge typer: fylte, herlig duftende blomster som også er sunne, og framfor alt – remonterer (blomstrer mer enn en gang i løpet av sommeren). Austinrosene finnes i en mengde forskjellige størrelser på både blomster og busk, samt en rekke vakre fargenyanser – alt fra hvite til burgunder røde, en mengde gule varianter og alt fra oransje og aprikosfargede til de sarteste rosa. De aller fleste har en praktfull duft – alt fra myrra til fruktig.

Det er svært vanskelig å plukke ut en enkelt favoritt, men etter valgets kval kom jeg fram til følgende:

Graham Thomas:

Graham Thomas var den første Austinrosen jeg anskaffet, og var den som gjorde at jeg virkelig oppdaget og forelsket meg i denne typen roser. Blomsten har en herlig, klar og gul farge som minner meg personlig om fargen på en smørblomst. Den har en vakker fasong – man kan nesten forestille seg at den har blitt formet ut fra en ikke altfor dyp bolle. Den lukter som teroser, og vokser seg gjerne til en flott busk når den ikke klippes for mye tilbake. Og – den remonterer, også her i Norge. Rosen ble lansert i 1983, og er en av Austinrosene som man faktisk også kan finne for salg i vanlige gartnerier rundt om i landet.

Tekst og foto: Torill Linnerud

Eglantyne.

Tekst og foto Camilla Hesby Johnsen

Opphav: David Austin, England 1994

Duft: Sterk historiskroseduft.

Høyde: 1,5m

Sone: H4-H5 muligens høyere.

Hvis jeg hadde stått overfor det vanskelige valget at jeg bare kunne ha en rose i hagen min, hadde Eglantyne vært rosen jeg hadde valgt. For meg er dette den ”perfekte” rosen. Første gang jeg fikk øye på den var i en rosebok og jeg falt øyeblikkelig i staver. Den ble med det ført øverst opp på den kjente ”må ha” listen. Hun ble funnet og innkjøpt etter en liten leteaksjon og hun skuffet ikke, forelskelsen ble bare større. Eglantyne er nært beslektet med Mary Rose og har rugosablod i seg og er derfor en ganske tøff dame. På det punktet bærer hun navnet sitt med rette.  Eglantyne Jebb var kvinnen som kom fra en rikmannsfamilie men som hadde andre interesser her i livet enn fine kjoler og ball. Hun var en tøff dame som sa sin mening og kjempet for barns rettigheter. I 1919 startet hun Redd Barna.

Blomstene er vakkert rosettformet ofte med et grønt knappøye i midten. Fargen er lys rosa som blekner ut mot kantene og duften er sterk og god med det jeg kaller historisk roseduft.

Remonteringen er veldig god og hun fortsetter å blomstre med jevne mellomrom helt til frosten kommer. Rosesesongen er ikke skikkelig i gang for meg før Eglantyne har åpnet sine første blomster. En av mine gleder og høydepunkter på sommeren er å klippe buketter av Eglantyne inn for å ha i stuen. Der står hun og sprer sin nydelige duft i hele huset. Jeg er ikke den eneste som har denne som favoritt, David Austin har sagt at han syntes Eglantyne er den mest sjarmerende av alle rosene han har laget.

Opphav: Kordes, Tyskland 1955
Duft: Ingen
Blomstring: Engangsblomstrende midt i sesongen
Høyde/bredde: 2.5/ 2 m (kan bli mye større på gunstige plasser)
Sone: H6

Flammentanz er en rose det tok noen år før jeg plantet, av den enkle grunn at jeg foretrekker duftende historiske roser i rosanyanser, og dette er en knallrød duftløs moderne rose. Når den likevel er havnet i min hage er det av to årsaker. Det ene er at det er en slik feiende flott rose, som blomstrer overdådig på de kaldeste plasser, og som blomstrer lenger ut over sommeren enn de fleste andre engangsblomstrende roser. Det andre er at dette er min yngste datters rose, og i motsetning til sin mor så elsker hun knallrøde roser.

Vi har fulgt den fra den var en liten putt av en 10 cm høy barrotsrose som barna vanner omsorgsfullt hele sommeren siden den står tørt og ugunstig til, til den nå er høyere enn meg, og vi har måttet sette opp en bue som den kan begynne å støtte seg til.

Jeg har sett flere imponerende eksemplarer av denne rosen. En står like i nærheten her på Stabekk og dekker en halv vegg, den andre så jeg i Danmark og den strakte seg over flere meter og med et vell av roser. At det er en av de mest plantede klatrerosene i nordlige strøk av Norge kan jo også være greit å vite for de som bor i en tøff sone.

Tekst og foto: Solfrid Cristina Kvernsveen